Sammen med de andre russebilene på Rosthaug Videregående skole dro vi avsted mot Strømstad, kl 15.30, fredag 29.4 2011.

Jentene var overlykkelige og klare for årets første treff!

Med anlegget på full guffe og to deilige, store pizzaer på fanget, rullet vi seks jentene fra Sprit O’Hoi + et utstøtt medlem av “Sluts With Nuts” og våre to kjekke sjåfører ut av Modum, med nesa rettet mot kveldens første stoppepause på Nordby. Her skulle alle bilene samles på nytt og kjøre sammen mot Strømstad.

I bilen var det et høyt lydnivå, med allsang og dans. Vi delte en ellevill glede og nysgjerrighet mot det som ventet oss på den andre siden av grensen. – vi kunne ikke vente!

I det vi putrer oss inn på E6’n, melder tissetrangen seg hos noen av medlemmene i bilen. Den kjære haikeren vår kunne ikke vente, og benyttet sjansen når køen sto som verst. Ut av bilen i en fei, og ned i grøfta bar det, for å lufte røret. Køen begynte å røre på seg, og gutten forsvant av syne. Etter et minutt eller to, noen hundre meter lenger nede på veien, får vi plutselig se en rød bukse på vei mot bilen! Der var gutten vår, på vei, i fullt firsprang i en vind av heiarop fra både Sprit O’Hoi jentene og de søte jentene i bilen “De 6 Lystige”, som holdt følge med oss langs veikanten på E6, i retning Moss og Göteborg.

Køen løste seg omsider opp en kilometer eller så lenger nede, og vi kunne igjen skru opp tempoet på kjerra og feste videre. Linn (Kaos) følte seg litt ensom og prøvde å få nye venner, og vinket til alle som kjørte forbi på hennes høyre hånd. (Opplysning: Hun satt med ryggen mot kjøreretningen).

Mot Son var det flere tissetrengte sjeler som måtte luftes, så vi stoppet på en bensinstasjon like i nærheten av veien. Vi jentene løp inn og gjorde det vi måtte. Da vi kom ut fra stasjonen, rimelig klare for å fortsette ferden, ble vi forskrekket da bilen kokte og det steg røyk opp fra motorrommet. KRISE!!
Heldigvis for oss kom det tilfeldigvis en fyr inn på stasjonen, som så at vi trengte hjelp. Mannen sa han hadde jobbet med biler som denne i hele 15 år, og mente han kunne hjelpe oss.
Etter en titt nedi panseret og litt påfyll av det ene og det andre, mente han at vi, hvis vi var heldige, kunne komme oss til både Nordby og Strømstad. Kanskje til og med Stavanger hvis vi var riktig heldige.
- Så heldige var vi ikke!
Å, neida. Når alt ser ut til å gå helt fint, og mannen sier vi kan kjøre videre, fester vi beltene og ruller på nytt like glade, med ny iver mot Sverige.

Vi kommer oss gjennom bommen og forbi Mosseporten, og litt til. Der sier det på nytt stopp og igjen ryker det svarte skyer opp fra motoren, og bilen koker på nytt.

Vi skjønte vel egentlig nå at slaget var tapt, men med en stahet uten like, nektet vi jentene å gi opp, og prøvde å fikse så godt vi kunne.
Grillen tok vi av for å få bedre lufting, varmeapparatet i bilen satte vi på fullt, og Gud veit hva vi ikke prøvde for å få kjerra med videre.
- Vi prøver igjen.
Ikke kom vi langt før vi igjen måtte stoppe, og vi forsto at NÅ var det faktisk STOPP! Nederlag.

Etter en lang diskusjon frem og tilbake, kom vi frem til at fire av jentene skulle fortsette ferden mot treffet, mens to av oss ble igjen med bilen og sjåførene. For ikke nok med at bilen kollapser, å nei, to av oss hadde selvfølgelig lagt igjen billettene til treffet, hjemme. Du kan kanskje gjette hvem det var? – Martine og Linn…
Stine, snill som hun er, ga billetten sin til en festklar Linn, som fartet avgårde i en maxitaxi fra Moss til Strømstad, sammen med Ida, Mari, Ingvild og Marius…

Da sto vi der da. Martine, Stine, Ådne og Kjetil. På en Shell-stasjon i Moss, og ikke visste vi hva vi skulle gjøre. Det var samtaler i hytt og pine, til NAF og FALKEN, til mor og til far..

Sola var på hell, i en vakker solnedgang, mens vi fylte kjerra med nytt vann og prøvde å putre oss i 50 hjemover mot Modum og Sigdal. “Noen” stopp ble det til vi på nytt endte opp i Son, hvor vi så absolutt forsto at slaget var tapt. Ikke annet å gjøre, vi trakk frem et hemmelig våpen!
Tanta til Martine bor et par kilometer unna stasjonen vi står på. – Vi ringer! – intet svar….
Vi ringer på nytt og på nytt, og til slutt kommer vi gjennom! Med en gråtkvalt stemme smisker Martine så godt hun kan. Tante er på hekseparty og er dessverre ikke hjemme. Men snille “onkel” Terje derimot, tar oss imot med åpne armer.

Håkon, kjæresten til Stine er allerede ringt etter, og er på vei nedover for å hente oss, der vi sitter med brus og snacks og snakker om alt som har skjedd denne utrolig trassige kvelden.
Omsider står “taxi’n” på utsiden av huset, og vi stiger ut, setter igjen kjerra og nøklene. Bilen skal hentes i morgen av de utrolig snille hjelperne i Nedre Eggedal, takk til Tangen!
Så bar det hjemover. Tre trøtte sjeler lot øynene skli igjen i baksetet og lot seg drømme bort.

På den andre siden av grensen var festen i full gang……